- Det er to teknikkområder som er viktige for utviklingen av glass som bygningsmateriale, oppsummerer den nå pensjonerte NTNU-professor Øyvind Aschehoug.
– Doble fasader og den nye nanoteknologien. Dette er fremtiden, på kort og lang sikt. I tillegg må man se bakover for å lære av gamle bygninger og hvordan disse utnytter dagslyset gjennom vinduer.
Med øye for glass
- Det er to teknikkområder som er viktige for utviklingen av glass som bygningsmateriale, oppsummerer den nå pensjonerte NTNU-professor Øyvind Aschehoug.
– Doble fasader og den nye nanoteknologien. Dette er fremtiden, på kort og lang sikt. I tillegg må man se bakover for å lære av gamle bygninger og hvordan disse utnytter dagslyset gjennom vinduer.
- Her dreier det seg ikke utelukkende om arkitektonisk synsing, men om fysiske fakta som kan dokumenteres vitenskapelig. Vi har hatt en periode hvor plassering av vinduer var basert på rene designbetraktninger fra arkitektene, sier professoren, som selv har undervist arkitektstudenter i faget bygningsfysikk og dermed om glassets muligheter og begrensninger i en årrekke. Dette er et område han kjenner bedre enn de fleste, etter 35 års samarbeid med glassbransjen.
Aschehoug er selv bygningsingeniør av utdanning, men har ferdes mye i arkitektmiljø i løpet av sin karriere. – Vi bygningsingeniører tar fram vitenskapelig, forskningsbasert kunnskap som arkitektene kan benytte, forklarer han sin rolle på Fakultet for arkitektur og billedkunst. Professor Øyvind Aschehoug (68) gikk av med pensjon fra Institutt for byggekunst, historie og teknologi, som instituttet nå heter, ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) for et år siden. Etter en lang forsker- og undervisningskarriere med glass i fokus og en rekke pionérprosjekter på området. Imidlertid akter han ikke å ta seg helt fri fra forskningen som pensjonist – glassets muligheter som byggmateriale i fremtiden er for interessant og engasjerende til at professoren slutter å forske. – Jeg er så heldig å ha fått beholde et kontor på NTNU og blir så lenge jeg kan bidra med noe fornuftig, sier nestoren, som likevel gir seg som foreleser for arkitektstudentene i Trondheim.
Fruktbart samarbeid med glassbransjen
Øyvind Aschehoug er opprinnelig Oslo-gutt, men har vært bosatt i Trondheim det meste av sitt voksne liv. Her bor han fortsatt. To døtre har han fått – begge epler har falt nær stammen og er ingeniører. Aschehoug studerte i sin tid på NTH, som det het den gang, og siden ble dette hovedkvarteret. I perioder har han arbeidet ved Norsk Byggforskningsinstitutt (NBI) på Blindern i Oslo, og vært leder for en gruppe innen arkitektur og byggteknikk ved SINTEF i Trondheim. (NBI ble i 2006 slått sammen med SINTEF til SINTEF Byggforsk, med hovedkontor i Oslo, red. anm.)
Aschehoug ser med glede tilbake på sitt 35 år lange forhold til glassbransjen. – I samarbeid med brukerne er det lettere å få forskningsmidler til nye prosjekt, kommenterer han. – Faren er at prosjektene kan bli for kortsiktige – det er gjerne hva brukerne her og nå ser behovet for, som styrer deres ønsker. På universitetet er perspektivet gjerne mer langsiktig.
Pionérprosjekter med glassgårder på 70- og 80-tallet
Han forteller videre at han nok er medansvarlig for trenden med bruk av mye glass. Da Hotel Royal Garden skulle bygges tidlig på 1980-tallet etter brannen på elvebredden i Trondheim, var det et krav fra kommunen at bygget skulle tilpasses det gamle miljøet. – Vi hadde da allerede på tidlig 70-tall eksperimentert med og laget modeller for testing av dagslys og annet før bygging av den første store glassgården i Norge på Dragvoll, det nye universitetsbygget i Trondheim. Dragvoll ble vellykket, og Hotell Royal Garden fulgte opp dette prosjektet og ble en kjempesuksess. Forskningsrådet satte faktisk i gang et forskningsprogram med rom for flere prosjekt for utvikling av glassgårder, og mye av denne forskningen ledet jeg i den såkalte Glassgårdgruppen i Trondheim. Her var deltakere både fra universitets-, forsknings- og konsulentmiljø. Siden kom prosjektet med glassgårder mellom byggene på Universitetet i Trondheim, hvor man fikk rekkefølgen hus/glassgård/hus/glassgård, det såkalte Elektro-bygget. Mye internasjonalt arbeid knyttet seg til dette prosjektet. Tanken var å skape rom for uformelle møter mellom studenter og faglig ansatte. Dessuten fikk man senket energibehovet på tidligere lange fasader med uteklima. Dette oppveier noe av det økte energibehovet til oppvarming av glassgårdene. Så kan man regne på hva som er mest lønnsomt. Det hender totalregnskapet overrasker, ja.
- Disse tre prosjektene ble de viktigste for utviklingen og forskningen på denne bruken av glass. Glassbransjeforbundet deltok i arbeidet, og Sverre Tangen fra bransjen og jeg dro på turné for å fortelle om hvor flott det var med glassgårder. Blant annet var et resultat av turnévirksomheten vår at man glasset inn en gate i Bodø. Etter hvert er det blitt et krav om å få mest mulig lys og luft i nye bygg. Men vi på universitetet ble tidlig enige med Glassbransjeforbundet om å fremme opplyst og fornuftig bruk av glass – dette er ikke et materiale man skal bruke ukritisk, understreker professoren.
- Det er mange fordeler med bruk av glassfasader og glassgårder. Folk trives veldig godt i slike miljøer. Trivselen er mindre i bygningene som vender inn mot glassgårdene, f. eks. i hotell, hvor man ikke kan lukke opp vinduer for å lufte. Nå løses dette ved at man installerer individuelle klimaanlegg for hvert hotellrom.
Fagområde i medvind
- Hvorfor og hvordan oppsto din interesse for glass, vil Glass & Fasade vite. – Min forgjenger i professoratet var veldig opptatt av isolasjon; materialer som mineralull og liknende. Det har ikke skjedd så mye på dette området annet enn at man har økt kravet til volum. Jeg kastet meg derfor over glass, lys og energi, fordi dette var nye utfordringer. Vi har hatt tre doktorander som har holdt på med lys – disse er arvtakerne mine, smiler professoren. – Dette fagområdet seiler så absolutt i medvind. Tidligere var glass et materiale og tema man følte og synset om, men nå etterspørres fakta om energi og miljø relatert til glassbruk. Spesielt fra det offentlige. De unge er dessuten svært opptatt av slike spørsmål, så det lover godt for fremtiden.
- Hva mener eksperten om nye forskrifter og kravene til u-verdier?
Professoren hevder han ikke har satt seg så godt inn i de nye forskriftene. – Forskriftene er laget slik at man kan unngå detaljbestemmelser, man må påvise at man ikke har stort energibehov totalt sett. Hotell Royal Garden her i Trondheim bruker f. eks. varmepumpe fra elva for å redusere energibehovet. Om sommeren er utlufting gjennom takluker tilstrekkelig for å få ned varmen øverst i glassgården. Man har altså valget mellom å la hver enkelt bygningsdel imøtegå de nye kravene, eller å øke isolasjonsevnen på noen deler og senke på andre som er vanskeligere å håndtere.
- Ellers går diskusjonen i bransjen høyt rundt bruk av to- eller tre-lags vinduer, hevder han. – Om man beholder to lag, må det gjøres noe med omrammingen for å øke isolasjonen. Motstanden mot tre lag går faktisk ut på at det da blir så tungt å bære vinduer til bygg at man må sette på to i stedet for en person for å håndtere dem. Aschehoug påpeker at det jo ikke skjer særlig mer enn en gang hvert førtiende år at man setter inn nye vinduer i eksisterende bygninger, og kan vanskelig se at det skulle være nødvendig å kompromittere miljøet av den grunn. – Dessuten er de økte kostnadene like for hele bransjen, og dermed ikke konkurransevridende, påpeker han. Overgangsordningen som gir bransjen to år på å omstille seg, synes han også virker rimelig, og viser til at Glassbransjeforbundet lenge har fremmet bruk av såkalte supervinduer med både tre og fire lag. – I klimadebatten skal man heller ikke glemme at det også kan være en markedsmessig fordel å vise et grønt sinnelag, smiler han.
Problemer kan løses
For professor Aschehoug later problemer og ulemper vedrørende glassbruk til å framstå som interessante utfordringer med løsninger like rundt hjørnet – det gjelder bare å forske seg fram til dem. Glass & Fasade overøses med eksempler. Uønsket innsyn finnes det en fiffig løsning på, rent bortsett fra fysisk tildekking. I USA er det eksempelvis tatt fram og i bruk et plastprodukt som man kan legge utenpå glasset. Med strøm på, oppfører krystallene seg slik at glasset blir ugjennomsiktig. Slå av strømmen, og glasset er klart igjen når det hemmelige strategimøtet er over.
- Vi her ved NTNU har forresten eksperimentert med et usynlig isolasjonsmateriale som kan legges utenpå vinduer, nevner han bl. a. Kjemiavdelingen innen uorganisk kjemi har utviklet disse prøvene. Arbeidet startet på slutten av 80-tallet, men er ikke ferdig enda, sier professoren. – Egentlig er det ganske genialt, om man får det til. Porene i materialet er mindre enn lysets bølgelengde, derfor synes det ikke!
Et annet eksempel på praktiske forskningsresultat er selvvaskende glass - ved hjelp av nanoteknologi og regnvær. - Folk forventer at glassgårder er rene og pene, og enorme rengjøringskostnader kan spares, anslår Aschehoug.
- Hvordan ligger Norge an i utviklingen internasjonalt?
- Vi ligger foran med utvikling av glassgårder i Norge. Vi har hatt delegasjoner fra f. eks. Japan her for å se på hvordan vi løser problemer. Et viktig problemområde er temperaturen i glassgårdene. Filosofien vår er å holde relativt lav temperatur om vinteren – dette er det ikke alle som har skjønt. Ellers vil man bruke masse energi om vinteren til å varme opp, og tilsvarende om sommeren for å kjøle ned. Temperaturen må holdes på et nivå som er behagelig, men dette er også et energi- og økonomispørsmål. På Dragvoll holdt man i starten for lav temperatur, slik at de store grønne middelhavsplantene slike glassgårder gjerne utstyres med, døde. Dette er etter hvert blitt et eget fagområde – ”planter i glassgårder”, forteller Aschehoug. Når det gjelder utlufting for å holde temperaturen nede om sommeren, fant vi også her en god løsning etter forsøk med brannluker i taket. Først ønsket brannvesenet av hensyn til eventuell brann og utvikling av røyk at luftelukene skulle gjøres størst mulig. Vi gjorde imidlertid forsøk med røyk og beregninger som viste at det ikke er nødvendig med kjempesvære lufteluker. De som nå brukes f. eks. på Royal Garden fungerer samtidig utmerket til diskret temperaturregulering.
- Hvordan egner norsk klima seg til glassbruk i fasader?
- I Norge har vi kanskje det klima som passer best til glassgårder. Det er ikke for varmt, og vi har mye dårlig vær! Glassbyggerier har vært drevet nokså bevisstløst over hele kloden, og i svært varme strøk kan man jo tenke seg problemene. I Milano har jeg sett at man har løst dette ved å ha åpninger i begge ender i glassgalleriet Vittorio Emanuele, bygd på 1890-tallet. Og Gumgalleriet ved Kreml er et flott anlegg, også fra 1890-tallet. Her har man ikke varmet opp glassgalleriet over handlegatene, men det er uansett flott å ikke være ute der vinterstid.
Fremtidsvyer – doble glassfasader og nanoteknologi
Aschehoug snakker engasjert om forventet utvikling framover. – Det skjer veldig mye teknologisk. NTNU etablerte nanoteknologilinje i år, med overveldende respons fra studenter. Dette området vil få enormt å si framover. Vi vil nok få se en utvikling også direkte med glasset, men ikke minst med saker og ting som kan brukes sammen med glass. Vi vil oppleve at glasset blir et komplett system med styring og drift av seg selv med hensyn til lys, varme, kjøling osv. Dette er fullt mulig, men det er fortsatt langt fram til praktisk bruk.
- Hva med såkalt ”solar skin”, dobbeltfasader med solcelleteknologi?
- Solceller kan løse våre energiproblemer, men sagenceller er lite effektive. Man får normalt bare ut 15 % av lyset til elektrisk energi. Her kan igjen nanoteknologi gjøre mye, mener professoren.
- Hvor ser du energisparende løsninger med doble glassfasader i denne utviklingen?
- Dobbeltfasader er mer kortsiktige løsninger, hevder Aschehoug. – Disse anvender dagens teknologi, og man oppnår store og interessante muligheter, men det kan også bli høye kostnader. Dobbeltfasader tas i bruk fordi folk vil ha dem. Det er ikke dermed sagt at dette alltid er fornuftig. Imidlertid er det den eneste muligheten til å kvitte seg med problemene ved store glassarealer her og nå. Dobbeltfasadene blir nok et overgangsfenomen, før man får nye materialer. Vi har et samarbeid med Hydro Aluminium ved deres firma Wicona i Tyskland, som eksperimenterer med alle tenkelige tekniske problem. Her har man laget et konsept basert på et arbeid NTNU har gjort med dobbeltfasader som styrer seg selv.
Ikke glem gamle kunster i å utnytte lys
Glassforskeren er ikke bare opptatt av fremtidsvyer og avansert ny teknologi, men ser gjerne tilbake og taler varmt om gamle tradisjoner. Han påpeker at det er mye lærdom å hente fra gamle bygninger når det gjelder å utnytte lyset. – Vinduer hadde tidligere en helt annen viktighet, forteller han. – Både for utnyttelse av lyset, som f. eks. når man i biblioteket ved Trinity College i Cambridge klarte å kombinere maksimal mengde bokreoler med brukbart dags- og leselys bare ved hjelp av en gjennomtenkt vindusplassering. Og for å skape orden, autoritet og rangordning. Slik man ser det i en spisesal fra samme sted – hvordan lærerne plassert på et eget podium får lyset fra de største vinduene, mens studentene sitter lavere og mørkere ved atskillig mindre vinduer i samme sal. Vi ser noe liknende i Norge i f. eks. Lom stavkirke, hvor større vinduer ble satt inn for å belyse alteret og skape det rette fokus.
Tips en venn
Skriv ut