Tidsskriftartikler > Fasade og tak > Glasset spiller hovedrolle i gjennomsiktig opera

Glasset spiller hovedrolle i gjennomsiktig opera

Glassfasaden over inngangspartiet i det nye operabygget er Skandinavias største og mest avanserte konstruksjon med bærende glassfinner. Solcellepanelene som dekker 460 kvadratmeter av fasaden er verdens største.

Mona Vaagan

11.06.2008

Glasset spiller hovedrolle i gjennomsiktig opera

Den ruvende glassfasaden over inngangspartiet bunner i et ønske om transparens, forteller arkitekt Simon Ewing i Snøhetta. Men i dette tilfellet er transparens ikke bare et estetisk honnørord, skal vi tro Ewing. - Bygget skulle være gjennomsiktig også i metaforisk betydning. Opera i seg selv skulle demystifiseres, sier han.

Simon Ewing er en av Snøhettas to prosjekteringsansvarlige for operahuset som har offisiell status som dette århundrets viktigste norske kulturbyggsatsing.

Landet med flat struktur

- Selv om det funksjonelle lå i bunn, skulle bygget sette Norge på det kulturelle kartet internasjonalt. Det var vår utfordring, sier Ewing.

- Måten vi taklet det på var å se på hvordan Norge som sosialdemokrati i fremtiden kunne utvikle en slags monumentalitet. Vi landet på det flate og landskapsmessige som har vært viktig i norsk arkitektonisk utvikling, fortsetter han.

Operahuset er tenkt som to ulike bygg, ifølge Ewing. - Den bakre delen, eller fabrikken, rommer 600 mennesker som jobber der, innenfor 50 ulike funksjoner. Det ble et veldig funksjonelt, metallkledd bygg. Motvekten mot dette ble publikumsarealet, med plazaen, gangveiene og inngangspartiene. Denne delen prøvde vi å utforme som et ikke-bygg, et uteareal. Hver enkelt skal ha frihet til å gjøre som man vil, oppleve huset på egne premisser, sier Ewing.

Når Glass&Fasade besøker bygget, er det ennå et par uker igjen til åpningen. Idet vi kommer inn i foajéen blir vi slått av dens enorme dimensjoner. Linjene er rene og enkle, med hvite skråstilte støttepillarer og en baldakinliknende hvit konstruksjon som delvis utgjør den nederste delen av fasaden. - Vi følte det veldig nødvendig at folk som kommer for å oppleve kunst legger bak seg all mental og visuell støy, at de blir «renset» på vei inn, sier Simon Ewing.

16 meter høye glassfinner

Det som kanskje aller mest fanger oppmerksomheten i foajéen er glassfasaden mot vest som holdes oppe av glassfinner, på det meste 16 meter høye. Virkningen er spektakulær, synes Erling Magnusson, Statsbyggs prosjektansvarlige for glassfasadene. - Det er det største jeg har sett i Skandinavia, sier Magnusson om den UV-limte glassfinnekonstruksjonen.

Glassfinnenes funksjon er å ta av for vindlast, det vil si lede vindlasten mot topp og bunn av konstruksjonen. Glassfinnene er innfelt i minimalt med stål, og består av 3-lags lavjernglass. Dette glasset gir et minimalt grønnskjær og dermed øker gjennomsiktigheten, ifølge Magnusson.

Fasadeentreprenør er Skandinaviska Glassystem AB i Göteborg. I tillegg til glassfasader og glasstak, har SGS hatt ansvaret for glassinstallasjonen i foajéen (se egen sak). Hele entreprisen har en kostnadsramme på 64 millioner kroner. Fasaden med glassfinnene var den største tekniske utfordringen, forteller prosjektleder Stefan Abrahamsson. Den er den mest avanserte i sitt slag han har vært borte i. - Ideen var Snøhettas, men vi bidro til å foredle den. Det var opp til oss å dimensjonere og konstruere hele fasaden, sier Abrahamsson.

Glassfinnene, som hver består av fire deler, er festet i en stålkonstruksjon i topp og bunn, samt i vertikale strekkstag. Horisontale vaiere forbinder glassfinnene på tvers og knekkavstiver dem for å unngå sidelengs kollaps. Hele denne konstruksjonen «trimmes» av vertikale stag i hjørnene. - De fungerer i prinsippet som en seilbåtmast, forklarer Abrahamsson.

Det som også er spesielt med glassfinnene, er at de ikke er festet i en utvendig metallplate. Platen ligger mellom de to ytre glasskivene. Dette fordi Snøhetta ville ha minst mulig stål i konstruksjonen.

Solceller gir både strøm og solbeskyttelse

Glassfasaden mot sør er også nyskapende, ved at den består av til sammen 460 kvadratmeter solcellepanel. Den er Norges største solcelleinstallasjon. Solcellene er små skiver av metall som er montert inn i til sammen 80 glassplater. Hver av dem måler 1,8 x 3,6 meter, og er dermed størst i verden, ifølge Stefan Abrahamsson.

Solcelleløsningen var ikke planlagt og budsjettert med fra start, men kom inn senere i prosessen, forteller arkitekt Simon Ewing. Dr. ing. Ida Bryn i Erichsen & Horgen fikk ansvaret for å utrede solcelleløsningen, både teknisk og økonomisk. Det endte med at EU finansierte solcellepanelene, som et forskningsprosjekt. Strømproduksjonen spiller ifølge Bryn en marginal rolle.

- Den største effekten er solskjermingseffekten. Det gjør at man sparer kjøleenergi. Integrerte løsninger er clouet, i tillegg til å demonstrere teknologien. Solceller er et viktig industriprodukt i Norge som altfor få vet om, sier Bryn.

I glassfasaden mot nordvest, hvor det også var behov for solskjerming, er det brukt glass med silketrykk i samme mønster som solcellepanelene. Opakt glass har en viss solskjermende effekt, slår Bryn fast.

Det er solbeskyttende glass i alle glassfasader. Ellers er det et innvendig solskjermingssystem i vestfasaden utviklet spesielt for Operabygget. Det er en gardin i tekstil og aluminium som heves og senkes automatisk. Idet den senkes, bretter den seg sammen og forsvinner ned i en boks på undersiden.

Utfordrende geometri

De mange spisse vinklene og geometriske «finurlighetene» i bygget har gjort at både byggherre og fasadeentreprenør er blitt stilt på en rekke prøver. - I slike store bygg er det en viss toleranse. Men når det gjelder glass er det veldig lite å gå på. Det stilles store krav til presisjon i underliggende konstruksjoner som bærer glasset. Her er det ikke rette flater, men knekklinjer overalt. Vi har måttet gjøre noen tilpasninger når det gjelder betong og stål for å få det til å passe med glasset, sier Erling Magnusson i Statsbygg.

En annen utfordring har vært logistikken. Solcelleelementene ble produsert hos Schüco i Aachen i Tyskland og deretter sendt til AGC Flat Glass Europe (tidligere Glaverbel) i Belgia hvor de ble montert inn i isolerruter. Derfra ble de sendt tilbake til Aachen før de ferdige panelene ble fraktet til Oslo. Glassfinnene ble produsert i Istanbul. Der ble de også prøvemontert. - Det vi lærte var at jo mer man kan ferdigstille på stedet, i fabrikken, jo bedre er det, sier Stefan Abrahamsson.

Arkitekt Simon Ewing er i alle fall tilfreds med det endelige resultatet. Mest fornøyd er han med at alle elementene, særlig glasset, har en viktig funksjon. - I mange bygg er glasset noe man bare bruker for å få inn lys eller tette. Vi har jobbet med glass som et viktig element, både teknisk og som arkitektonisk uttrykk, sier Ewing som gleder seg til å se publikum ta det nye operahuset i bruk og høre deres reaksjoner.

Energimessig balanse

Lokalt er det mye glass i det nye operabygget. Men ikke for bygget som helhet. Glassbruken innebærer derfor ikke et energimessig problem.

Ida Bryn i Erichsen & Horgen legger vekt på at den høye glassfasaden i foajeen er godt unna mennesker og derfor ikke gjør det nødvendig med kaldrassikring. Dette kombinert med at det er installert innvendig solskjerming gjør at man kommer i balanse energimessig, sier VVS-rådgiveren.

Årlig energiforbruk for bygget ble opprinnelig beregnet til 215 kWh/m2/år. Dette vil bli overskredet, opplyser Bryn. Hun vil ikke anslå det endelige energiforbruket, siden man ikke har full oversikt over hva de scenetekniske installasjonene vil kreve. Bygget har behovsstyrt lys og ventilasjon, og roterende varmegjenvinner.

Glasstak, som kan by på energiøkonomiske utfordringer, er brukt i beskjedent omfang i det nye operabygget. Det er lagt delvis glasstak over malerverkstedet, for å gi gode lysforhold til de som arbeider der, og i smale randsoner ellers i bygget.