Glass, arkitektur og tendenser

- Lite har skjedd de siste tyve årene

Ingerid Helsing Almaas er redaktør for tidsskriftet Arkitektur N, tidligere Byggekunst. Hun var med i juryen som nylig kåret de tolv viktigste byggene i Norge. Lite har skjedd når det gjelder glassfasader de siste tyve årene, mener hun.

Selve revolusjonen i bruken av glass kom på begynnelsen av det 20. århundre med innføringen av store glassflater, betoner Almaas. Noe som igjen var et resultat av at dette ble teknisk mulig. - Den teknologiske utviklingen har gjort at glass har klart å holde tritt med økte krav til for eksempel isolasjon og solkontroll som stilles til bygg generelt. Men uten at dette har skapt spesielle arkitektoniske muligheter, mener hun.

Glassnarkomane arkitekter

Men digital teknologi har likevel medført visse nyvinninger, ved at man kan skjære glasset mer detaljert. Dermed kan man bruke glassflaten til å dekke en kompleks geometri slik den britiske arkitekten Norman Foster har gjort i British Library, hevder Almaas. - Men jeg har ikke sett så mange glassbygg som er komplekst formet. I Norge er det først og fremst fokus på store glassflater, sier Almaas, som betegner norske arkitekter som nærmest «glassnarkomane». - Vi bor i et land med fin utsikt og lite lys store deler av året. Da gir det seg selv at store glassflater blir et naturlig valg, sier hun.

Almaas tror de nye energikravene vil bety utfordringer. Men hun er ikke sikker på om for eksempel dobbeltfasader er det rette å satse på. - Det er lett å prøve å finne en universalteknologi for å løse klimatiske og miljømessige problemer. Jeg tror at dobbeltfasader ikke er en slik universalløsning. Det avhenger av situasjon, byggets bruk og bruk av materialer for øvrig.

Et magisk materiale

I en tid med mye fokus på glassets energimessige utfordringer, er hun opptatt av at vi ikke må glemme de positive egenskapene. - Det er et nesten magisk materiale. Jeg intervjuet for noen år siden en engelsk arkitekt som hadde tegnet et stort glassbygg i Tyskland. Han sa: «Tenk deg at glass ikke fantes. Og så kom det en besøkende fra en annen planet som sa at han hadde et materiale som man kan se tvers gjennom, som slipper inn varme og lys, men som holder regn og kulde ute. Da ville du sperre opp øynene og spørre om å få litt.» Selv om det ikke er uproblematisk å bruke glass i et land med lite lys og mye kulde, så er det helt klart at det vil være et viktig hjelpemiddel for arkitekter også i årene framover, sier Helsing Almaas.

Ny teknologi gir ny Arkitektur

Hva kjennetegner dagens glassarkitektur?

Helge Solberg, førsteamanuensis ved Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning ved NTNU ser to hovedtendenser. At glassflatene blir stadig større og at glasset i økende grad brukes som bærende konstruksjon.

Sverre Fehns nybygg til Arkitekturmuseet i Oslo er ifølge Helge Solberg et aktuelt, norsk eksempel på begge disse tendensene. Tradisjonelle rammeverk eller profiler brukes i mindre grad enn tidligere, mener han, mens boltinnfestet og limt glass er på vei inn.

Moderne glass egner seg ypperlig som bærekonstruksjon og er faktisk et av de sterkeste materialene vi har, poengterer Solberg. Han mener det er vanskelig å antyde noen øvre grense for hvor store glasskonstruksjoner uten bruk av rammeverk det er mulig å bygge.

- Utfordringen er først og fremst avstiving. Det er selvfølgelig en grense men den kan pushes langt, sier han.

Dagens glass gir store muligheter

For å forstå utviklingen innenfor glassarkitektur må man ifølge Solberg trekke linjer helt tilbake til middelalderen. Glassbruken var i mange hundre år preget av en «smårutete» stil begrenset av de små glassflatene man klarte å produsere. - Det var også en grense for hvor plant glasset var og hvor presis utsikten ble. I det eldre glasset ser man ikke rette linjer. Det moderne floatglasset innebar dermed en dramatisk nyvinning, understreker han.

At man i dag kan spesialdesigne glassets egenskaper, som for varmegjennomstrømming og UV-stråling, gir et vell av muligheter, mener Solberg. Det samme gjelder de mulighetene som ligger i farget glass som stadig flere arkitekter benytter seg av. Et nyoppført, energivennlig kontorbygg med dobbeltfasade i Berlin har for eksempel farget glass i den ytre fasaden, opplyser han.

Ny teknologi forbedrer stadig glassets bruksmåter. Ett slikt produkt er ifølge Solberg Serraglaze, et vindusglass med helt spesielle lysbrytningsegenskaper basert på nanoteknologi, som bidrar til å frakte dagslyset inn i rommet. Et annet avansert produkt han framhever, er glass som kan skifte fra transparent til opakt ved at det tilføres elektrisk strøm. Hittil er det særlig blitt brukt i kontorskillevegger. Men det ble også montert i veggene til et toalett i London, forteller han.

- Veggene var i utgangspunktet gjennomsiktige, så folk lurte på hva dette var for noe! Men da de gikk inn og slo på lyset ble glasset matt, smiler Solberg, som ikke kjenner til at dette glasset er brukt i fasadeløsninger.

Norman Foster i tetsjiktet

- Hvilke av dagens arkitekter synes du er de mest innovative når det gjelder glassarkitektur?

- Det er vanskelig å trekke fram spesielle navn. Men en arkitekt som Norman Foster tar fort til seg ny teknologi, sier Solberg og legger til at han regner den britiske arkitekten blant de mest spennende innenfor glassbygg de siste fem årene.

- Hvilke bygg av ham vil du særlig framheve?

- Det mest berømte er jo kuppelen over Riksdagen i Berlin. Det er et spennende bygg, i tillegg til at det har et rikt idéinnhold. Du går langs en rampe i en stor sirkel inne i kuppelen og ser ut over hele Berlin. Du ser også ned på representantene i Riksdagssalen under. Du ser at de «jobber for deg». Det er noe helt annet enn under Hitler, kan du si! Lenge var jo dette et ikke-sted, sier Solberg.

Andre bygg av Norman Foster han vil nevne er Swiss Re-bygget i London. Det særpregede, «agurkformede» kontorbygget er i helglass – også det buede taket - og er ifølge Foster & Partners’ nettside byens første økologiske høyhus. Solberg framhever også Fosters glassoverdekning i British Museum, en bølgeformet konstruksjon som forbinder de opprinnelige 1800-tallsfasadene med det indre, sirkelformete biblioteket, det såkalte Reading Room.

Nyskapende glassarkitektur

For et par år siden deltok Solberg på den internasjonale konferansen «Transparency» i London, i regi av det britiske arkitektforbundet. Han framhever tre prosjekter som han mener illustrerer hvordan glass i økende grad brukes som bærende konstruksjon.

Det første er en glassoverdekning av to separate bygg i kontorkomplekset Tower Place i London (2002). Løsningen, som er tegnet av det britiske arkitektkontoret Carpenter/Lowings, består av en hengende skjerm av vertikale kabler og gjennomgående bolter i store glasselementer, avstivet med innspente horisontale glassbjelker. Virkningen er ifølge Solberg spektakulær. «Sett rett forfra oppleves skjermen som en tynn, nesten vektløs hinne», skriver han.

Et lignende kabelsystem er brukt utenfor vrimlehallen til universitetet i Bremen (2002). Her løste de tyske arkitektene Seele GmbH & Co avstivningsproblemet med å innspenne kablene mellom takkonstruksjon og bakkenivå. «Ved sterk oppvarming ville kablene utvides betydelig og innspenningen forsvinne. Løsningen på dette ble en innfesting med en overgang hvor kraftige springfjærer etablerte et konstant strekk når temperaturen varierte», skriver Solberg.

Hans tredje eksempel er Yurakucho-overdekningen ved Tokyo Internasjonale Forum (1996). Dette er en utkragerkonstruksjon i massivt glass som krager ut hele 11 meter. De fire bærende bjelkene består av to sammenboltete, 19 mm herdete glassplater, oppdelt i fire ledd. Arkitekter var New York-baserte Rafael Vinoly Architects. Teknisk ansvarlig for selve utkragerkonstruksjonen var den britiske ingeniøren Tim MacFarlane. Han har ifølge Solberg utviklet stadig dristigere glasskonstruksjoner de siste 25 årene.

Tror på kabelkonstruksjoner

Skal vi tro Solberg vil prosjekter som disse virke inspirerende på de som skal utforme glassbygg i årene framover. - En del av de som ble presentert i London var pionerer. Så ser stjernearkitektene dette og følger opp, mener han.

NTNU-amanuensen tror også de nye energikravene vil få innvirkning på den arkitektoniske utviklingen. Dobbeltfasader og solskjermende glass er noen av framtidens løsninger, mener han.

- Dessuten tror jeg man sannsynligvis vil bli mer bevisst på hvor store glassflater man kan bruke, og i forhold til hvilke himmelretninger. Jeg tror også at vi vi finne mer av det vi nå kaller pionerprosjekter som utnytter strekkraften i kabelkonstruksjoner som bæring av store glassflater.

- Er det nytt at glass brukes som støttefunksjon eller stag?

- Ja, det er helt nytt. Det er en teknologisk nyvinning. Og et eksempel på hvor sterkt glass er, avslutter Helge Solberg.

Skriftlig kilde: Helge Solberg: «Transparens som sentralt element i moderne arkitektur.» Referat fra Transparency i regi av Royal Institute of British Architects (RIBA). Arkitektur.no, 13.09.2005.

- Glassbyggene er vår tids signatur

Noe av det mest typiske for vår tids arkitektur er ønsket om transparens, forteller Thomas Thiis-Evensen, professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Han ser glasset som et symbol på det åpne, moderne samfunnet. Men han synes arkitekter har for liten fantasi når det gjelder å utnytte glassets egenskaper.

Dagens norske glassarkitektur minner mye om den man hadde i USA på 1950-tallet, mener Thiis-Evensen. Den var igjen inspirert av den store, modernistiske arkitekten Mies van der Rohe. Stikkordene er høyhus med glassfasade båret av en curtain wall. - Høyhus er vår tids bidrag, mens middelalderen hadde sine katedraler og jernbanestasjonen var 1800-tallets typiske bygg, sier Thiis-Evensen som dels oppholder seg i Oslo, dels ved Det norske institutt i Roma hvor han har en 70 prosent stilling som samfunnskontakt.

Bakgrunnen for høyhusene var at man hadde en liten tomt og var avhengig av å bygge i høyden, med relativt lette materialer som også var lette å prefabrikere og montere. Glass og stål ble derfor foretrukket. Men den nye arkitektoniske stilen handlet også om estetikk, understreker han. - Glasset ble betraktet som et uttrykk for vår tid. Vår tid er åpen, en global verden med røtter tilbake til 1851, sier Thiis-Evensen.

Chrystal Palace et gjennombrudd

1851 var året da det berømte Chrystal Palace ble oppført, som ramme rundt den første verdensutstillingen i London. Det ble nedmontert etter utstillingen, men innebar ifølge Thiis-Evensen gjennombruddet for glassarkitekturen. - Med Chrystal Palace ble jern og glass for første gang estetisk godkjent, sier han.

Det åpne rom er den moderne arkitekturens store slagord, ifølge Thiis-Evensen. Motsetningen er det lukkede rom, en massiv vegg med vindushull, forklarer han.

Noe av det som gjør en glassbygning spennende er at den gir en litt «schizofren» effekt, mener han. - Den er åpen om dagen, mens om natten kommer det lys innenfra (hvis den er opplyst). Bygningen kommer ut til deg. Derfor er den på et vis alltid åpen, hele døgnet. En annen ting er at i glasskivens snitt ligger inne- og uterommet samlet i en flate. Samtidig som man ser bak glasset ser man en speiling. Ute- og innerommet møtes i glassveggen, i speilingen, i transparency. Det er et fantastisk visuelt collage som ikke minst har fascinert mange fotografer, sier Thiis-Evensen.

Det er dette som gjør glasset så velegnet i kombinasjon med historiske bygg, fortsetter han. - Det gamle er tilstede ved at det speiles i det nye. Glassfasaden er hensynsfull mot gamle omgivelser, fordi den speiler dem, sier han, men mener også dette i enkelte tilfeller kan bli en lettvint løsning.

Liker «det komplette glasset»

Thiis-Evensen mener limte glassfasader er framtidens glassbygg. Han understreker at dette ikke er en ny teknikk, men ble prøvd ut med godt resultat allerede på 1960-tallet i Vika-terrassen i Oslo. Den ideelle glassfasaden slik han ser det er «det komplette glasset», hvor glasset skaper selve den geometriske formen, uten synlige sammenføyninger. Et bygg som gir en slik effekt er ifølge Thiis-Evensen Den Sorte Diamant, et tilbygg til Det Kongelige Bibliotek i København. Det har skrå vegger av svart glass. - Den ser ut som en edelsten. Hvorfor gjøre som i Bilbao? (Guggenheim-museet i titan og glass, red.anm.), spør Thiis-Evensen. - Hvorfor ikke bruke bare glass?

Men selv om han er begeistret for glass, har han også innvendinger mot mye av dagens glassarkitektur. Mange bygg er rene etterlikninger av Mies van der Rohe, mener han. Et eksempel er det nye KPMG-bygget på Majorstua i Oslo. - Jeg er egentlig kritisk til at seksti år etter Mies van der Rohe så bygger man det samme på Majorstua. Av en eller annen grunn betrakter man det som moderne enda det kom for hundre år siden.

Han synes også det brukes altfor mye glass, i betydningen at det benyttes ukritisk. - Man har gått den raskeste vei. Det skal være fort gjort, firmaene skal tjene penger. Derfor er jeg trett av glassfasader, sier han og legger til at han synes det er rart at ikke arkitekter setter foten ned for det tidspresset som råder i bransjen.

Bølgende glass og prismer

Man må unngå å komme i den situasjonen at folk til slutt sier «nå orker jeg ikke mer!», mener han. Dette bør både arkitekter og glassbransjen se som en utfordring. For glass innebærer fantastiske muligheter som burde utnyttes bedre, mener den anerkjente arkitekten som blant annet har stått bak en estetisk byplan for Oslo og vært rådgiver for ombyggingen av Slottet. Hva med å eksperimentere med ulike farger og toner i en glassfasade, for eksempel svarte, grå og hvite felter, spør han. Eller hva med en bølgende glassvegg a la en Alvar Aalto-vase? Eller en glassfasade formet som et prisme? Eller som et Mondrian-maleri? Glassbyggestein er dessuten et fint element som burde kunne brukes på nye måter, mener Thiis-Evensen.

Hans råd til glassbransjen er å arrangere seminarer og stimulere til forskning som belyser glassets mange muligheter. Og da tenker han ikke bare på de teknologiske. - Teknologiske utfordringer kan alltid løses! Fokuser heller på de visuelle mulighetene som ligger i glasset, sier Thomas Thiis-Evensen.

DEN SORTE DIAMANT, DKK 462,1 millioner:

20.733 m

Fasade av 2.500 m

Den skrå forspente glassfasaden i atriet bæres ved hjelp av trykkstenger og trekkabler.

29 meter fra gulvet i Rotunden til glasstaket i Atriet.

Glassveggene mot lesesaler, 6 m høye, 2,4 m brede

og 16 mm tykke. Hver glassplate veier 576 kg